Dreyfus - "Jeg E'kke Hus"

”Jeg E’kke Hus”

Artist: Dreyfus
Selskap: Hjernesvin Records ANS

Det er litt usikkert hvor Dreyfus prøver å plassere seg selv - både musikalsk og politisk. Dersom denne platen er ment å være morsom, mislykkes den totalt. Er den et seriøst manifest over gruppens politiske ståsted, er den i beste fall et uttrykk for revisjonisme og historieløshet selv David Irving ville misunt dem. Jeg velger å tro at det siste er tilfelle.

Litterært ligger ”Jeg E’kke Hus” på et lavmål, rent objektivt sett. Grammatiske feil og språklige blundere går hånd i hånd som lemen mot Glittertind: ”Emil Sola, du likte nåk ikke kola / det fårandrer jo ingening fra før ebola” (sic!). Tekstene ser stort sett ut til å være skrevet av en sint flodhest med depresjoner og spastisk lammelse, uten at det hjelper nevneverdig. Et unntak er den vare balladen ”Hand i Hand” (skrevet av Bernhard Gleditsch), hvis sterkt homoerotiske budskap ser ut til å ha gått antisodomittiske Dreyfus hus forbi (no pun intended). Tematisk er tekstene også på den svake siden. I låten ”Marcel Proust var en homofil jøde” sparkes åpne dører inn over en lav sko, og ellers krydres platen stort sett med reaksjonær og lett fascistisk politisk synsing. Platens tittel er jo også et flaut ”ordspill” på Emile Zolas opprop mot fengslingen av Alfred Dreyfus, ”J’accuse!”, som setter standarden for resten av innholdet.

Musikken er en annen historie. I presseskrivet som følger med platen står det å lese at Dreyfus har spilt sammen i nær 20 år, men at de byttet instrumenter like før de gikk i studio for å spille inn debutplaten ”Jeg E’kke Hus”. Trommisen Danckert ”Dankert” Huysman gikk over til bassklarinett, fløytisten Rolf Enoksen overtok bratsjen fra Lill Emmich Brost-Ehrenfeldt, som i sin tur tok over el-gitar etter Arne Ås – som naturlig nok spiller kazoo og triangel her. Det er ikke annet å si enn at dette er eminente og kåte musikere. Dreyfus fikser overgangen fra grindcore (”Jeg kveler hunden din”) via EBM (”Artig kake i posten”) til swingjazz (tidligere nevnte ”Marcel Proust var en homofil jøde”) på en forunderlig vakker måte, noe som får platen til å henge godt sammen, til tross for at de 9 låtene representer minst 12 forskjellige sjangre. Enoksens 3 år gamle boa constrictor Åge trakterer trommene hele platen gjennom, uten at det på noen måte kan høres - bokstavlig talt. Lyder fra Brost-Ehrenfeldts maurfarm er derimot prominente gjennom hele platen. Det svakeste sporet er nok ”Tango for en tosk” som, tross tittelen, er en ekkel bluegrass/reggae-låt med Christer Sjögren på gjestevokal. Her er det Sjögren som redder stumpene med sin dype crooning over det ellers gufne brekkmiddelet denne låten er.

Dersom Dreyfus bruker tiden frem til neste plate på å lese historie og norsk grammatikk, ser jeg ikke bort fra at vi kan ha med et kommende stjernelag å gjøre. Musikalsk er det tydelig at bandet er i verdenseliten innen de fleste sjangre, og dette er nok utvilsomt den mest sjangeruavhengige utgivelsen noensinne. Allikevel bør nok Dreyfus la bong og banjo ligge i fred ved neste korsvei.