fredag 12. mai 2006

Jules Family - ”Electric Bronchitis”

”Electric Bronchitis”

Artist: Jules Family
Plateselskap: Sonic Diarrhea


Det ble elektroboom på ryktebørsen da alltid like potente Sonic Diarrhea nylig slapp en 15 sekunder lang teaser-EP med fire nye artister fra selskapets stall. Dette platekokeriet fra Salfeldt i Thüringen er både berømt og beryktet for sin beinharde policy om kun å signere artister med plater som i navn refererer til kjente og kjære barnesykdommmer – eller som fremkaller nettopp dette. Og på sett og vis scorer førstereleasen til Jules Family full pott på begge fronter. Ikke at platen på noe vis fremprovoserer bronkitt (selv om det kan være snakk om lang inkubasjonstid) – men nå er ihvertfall nesten hele redaksjonen i Muzakmagazine sengeliggende med akutt lungebetennelse. Eneste som har sluppet unna med helsa i behold er vår ekspert på samtidsmusikk, men så er jo han tross alt døv.

Men la oss glemme skadevirkningene et øyeblikk og heller se nærmere på musikken. ”Electric bronchitis” ligger og bikker i grenseland mellom musikk, litt skummelt radioteater og noe som kunne vært bevismateriale fra en krigsforbryterdomstol. Platen er egentlig ganske regelmessig i struktur, men ideen er at denne strukturen skal brytes under avspilling. Verket er bygget opp av 72 spor, hver på presist ett minutt. Hvert spor består av femti sekunder stillhet og ti sekunder ståk, og coveret bringer ikke annen informasjon enn en befaling om at denne platen kun skal avspilles på random/shuffle. Dette blir spesielt effektivt tatt i betraktning at plassering av de ti sekundene med lyd innenfor minuttrammen er helt vilkårlig fra spor til spor – og at lydsekvensene består av alt fra lyden av en kamferdrops som faller til gulvet i et eldrehjem og en vanskjøttet belgisk gjeterhund som blir tråkket på halen – til en rasjonspose med ris som blir revet i stykker på en slette i Somalia.

Kort fortalt er ”Electric bronchitis” et subtilt vakkert, stillferdig og vemodig verk – ihvertfall fem sjettedeler av spilletiden. Det er strengt en ganske solid prestasjon for de fleste utgivelser, så om vi hadde operert med terningkast hadde dette vært en klar 5’er.

Men det spørs om det ikke vanker poengtrekk for platens sykdomsinduserende egenskaper. Vi har dessverre ikke vært konsekvente på dette punktet i tidligere anmeldelser av Sonic Diarrhea-utgivelser her i magasinet. For eksempel elsket vi simpelt hen Razormagics forkjølelsesfremkallende ”Colds in Cologne,” mens Dunk Apotheosis fikk griseslakt for sin egentlig nydelige ”Senses of a Dogma.” Men så ga jo den platen tross alt AIDS.

Konklusjonen er nok at dette foreløpig er en soleklar anbefaling. Men om noen vi faktisk liker faller omkull og dør, kan det hende vi endrer holdning. Uansett – go nuts, enn så lenge. Livet er til for å lekes med!