The Moog Mooers - ”Please Love My Indonesian Rodent / Sakral Ape”

”Please Love My Indonesian Rodent / Sakral Ape”

Artist:
The Moog Mooers
Plateselskap:
Classical Masterpieces

The Moog Mooers presenterer her sin beste plate siden debuten ”Can Someone Tell Me What This Is Supposed To Be” fra 1952. Som vanlig låter det smør og bamsemums lang vei. Åpningskuttet gjør rett og slett at man får lyst til å henge opp ned fra gelenderet på en veldig lav trapp. Platens tittelspor, ”Satankatastrofe Fiskestang / Ugle” er som dratt ut fra en vemmelig drøm om kokt krabbe, og føyer seg fint inn i rekken med skarpe betraktninger av et samfunn som så altfor tydelig er i ferd med å gå over sine breddegrader.
Jeg vil trekke frem ”Peace Is A Lonely Tuna In the Fridge” som platens høydare. Her finner man alt hva hjertet kan fortære av lavmælte uhumskheter, og en rekke lekre samples fra polsk radiokjøkken. Snutebille-vrælet som innleder denne låten har dessuten en magisk og forlokkende klang av både varm klarlakk og noe annet.

”290 Liter Sennep” er det verste sporet på platen. Etter en drøy halvtime med statisk surring på en frekvens selv veltrente lavinehunder hadde hatt problemer med å oppfatte lengter man bare etter en kraftig influensa.
Platen inneholder over hodet ingen antydning til forståelige ord, og minimalt med toner, til tross for at bandet etter sigende består av medlemmer fra både Svolvær Operakor, Kringkastingsorkesteret og Sosialistisk Venstreparti.
Coverets rikholdige hefte med bilder av overprisede rekesmørbrød i alle våre mest vesentlige farger er det derimot ingenting å si på.

Produsent er som vanlig Albrecht ”Triangelagurk” Evensen. Hans faste grep om lydbildet gjør at man i visse situasjoner føler seg dradd rundt i en kasse med skrellede bananer og usaltet hvalkjøtt. I realiteten tilfører han etter all sannsynlighet bare noe man kan sammenligne med lyden av en halv tannpirker som faller på et lass med våt glava i det fjerne - 14 minutter etter at siste låt toner ut.

Det kan være vel verdt å merke seg at denne platen ikke egner seg for barn med en generell oppfattelse av verden rundt seg, eller større dyr.

The sounds of Wales are tedious, but who am I? - ”I thought my 500 quids would buy me crack but all I got was this lousy Aune Sand painting”

”I thought my 500 quids would buy me crack but all I got was this lousy Aune Sand painting”

Artist: The sounds of Wales are tedious, but who am I?
Plateselskap: Bayern Mittelklasse Verft
Release: TBA

Å lytte til The sounds of Wales are tedious, but who am I? sin intrikate tredjeplate ”I thought my 500 quids would buy me crack but all I got was this lousy Aune Sand painting” er en opplevelse ikke ulikt det å spise kavring liggende på sofaen med bar overkropp: Du får smuler i navlen. Det skyldes at det er kun på én av de 18 låtene på dette instrumentalalbumet det faktisk er benyttet instrumenter. Til gjengjeld er den ett minutt lange klarinettballaden ”Lost under a pile of seagulls” egnet til å både starte og ende kriger blodigere enn de fleste sentralafrikanske nabofeider. Etter dette forrykende åpningssporet går det nedover. Så oppover og deretter litt skrått til høyre.

På ”Gretchen is a midwife” musiseres det over en lav sko. I følge den medfølgende romanen om verkets tilblivelse, består besetningen på dette sporet av to dongeribukser, en angoragenser og en ildspåsetter, men det høres mer ut som om trioen fra Aberystwyth skyter spurv med kaniner. Platens ubestridte høydepunkt er imidlertid det knasende musique concrete-verket ”Salmonella made my day”. Her har de nyskapende multikunstnerene fra den walisiske vestkysten skjult mikrofoner i tunfiskpaier med eddik og servert bakverket til intetanende mennesker på vei hjem fra pub.

At ”I thought my 500 quids would buy me crack but all I got was this lousy Aune Sand painting” blir solgt uten medfølgende hørselsvern er et mysterium, men derimot får du med et par sveisebriller på kjøpet. Det er anmelderens ville gjetning at dette kan skyldes at denne langspilleren er førsteutgivelsen til et selskap som vanligvis sveiser bunnplater på skip for oljeindustrien (The sounds of Wales are tedious, but who am I? sine foregående plater ble utgitt av en russisk trålerflåte som nå er slått konkurs).

Er så denne flatulensinduserende musikkverkebyllen noe å bruke penger på? Det spørs. Om du kan gi et presist svar på spørsmålet “hvor lang er en pølse” er dette kanskje noe for deg.

Astor Hizbollah - ”Polka dot com”

”Polka dot com”

Artist: Astor Hizbollah
Plateselskap: Sanyo-Ericsson rec.

Man kan si mye ille om den palestinske, ny-narsissistiske polkabevegelsen – og ha rett i det meste. Men at det svinger – dét skal vi ikke ta fra disse gutta. Astor Hizbollah er en relativt ny konstellasjon som har oppstått fra asken av det tidligere så produktive Terracoitus-kollektivet i Ramallah. Nå har de imidleritd lagt den heller reaksjonære palestinske klezmer-tradisjonen på hylla og satset på rendyrket polkafurore i weltschmertz-takt.

Åpningsnummeret ”The Judenstaat is a bag of of weasels” er en klassisk 2/4-oppvisning i pur, ekstatisk livsglede av beste kromosomfeil-variant. Dette formerlig innbyr til de mest brutale krumkakespring, og man kan bare håpe at dansegulvet skråner slik at blodet i det minste kan samle seg i ett hjørne.

Om man ikke er i besittelse av en madrassdrakt brukt til aggresjonstrening av rabiesbefengte kamphunder (og dermed ikke vil begi seg dansingen i vold), kan man saktens lytte til ”Polka dot com” fra sofaen også. Bare husk sikkerhetsbelte. En aldri så liten treplanke å gnage på er heller ikke å forakte – så slipper du å tygge i stykker tungen din.

Den 14 spor lange platen klokker inn på 74 minutter, men tempoet er så heseblesende at dette er gjort unna på en rask halvtime. ”I miss the British mandate (polka, polka, polka, boink!)” er muligens den hurtigste av alle låtene. Her rekker gutta å resitere hele osloavtalen baklengs før du rekker å bytte til neste spor. De få sekundene du bruker på å famle etter fjernkontrollen vil nok brenne seg inn i bevissstheten for resten av ditt liv, men på den positive siden vil du nok aldri mer få en Pointer Sisters-låt på hjernen.

Du trenger ikke inneha noen politisk bevissthet for å få utbytte av denne forrykende platen. Faktisk vil det være en fordel om du er blant dem som ikke klarer å skjelne en politisk venstrefløy fra din høyre bukselomme med mindre en av delene er full av gamle tippekuponger. Derimot bør du helst ikke ha en historie med hjertefeil i familien. Da kan gleden over denne eksplosive platen raskt bli ganske kortvarig.

The Sensitive Singers - ”Dådyr og Annet Lettere Slakt Enn Hjort”

”Dådyr og Annet Lettere Slakt Enn Hjort”

Artist: The Sensitive Singers
Plateselskap: Bambee Rec.

Under parolen ”Alles ist egal!! Gibt uns die krakauer!” kommer The Sensitive Singers susende som frukt og et friskt aspeløv i fønvinden. Forkledd som naturvernentusiaster i gestapo-outfit, og med et uttrykk som ellers lyser utilslørt harpaxofili med et snev av makrofili og vintage bauhaus / tidlig funkis meta-ironi lang vei stirrer disse 9 gutta mot oss fra coveret, og bærer vitne om at dette etter all sannsynlighet kan bli en lytteropplevelse.
Men la deg ikke lure av et slapt ytre! De drevne akkarpilkerne og ur-geit forskerne som utgjør rytmeseksjonen i dette bandet har ingen intensjoner om å la deg synke hen i verken total katatoni eller spastiske sentralnerverykninger før platen har kommet i gang. Det gjør den muligens etter en stund. (Verken jeg eller noen andre i redaksjonen merket forøvrig noe til dette)

Til tross for at platen ikke maktet å gi denne anmelder ett eneste inntrykk verken fra eller til må jeg si at jeg er mektig imponert! Et potensiale som dette skal man lete usedvanlig lenge etter på de merkeligste steder, og under ekstreme forhold. At dette potensialet - eller for den del noe som helst som ville kunnet bidra til å hinte om at det hele tatt var noe å bite seg merke i ved denne utgivelsen - ved første gjennomlytting ikke bare later til å være totalt fraværende, men også tilsynelatende aldri påtenkt, bør ikke stoppe den erfarne lytter fra å utforske muligheten for at noe i denne gate en eller annen gang vil kunne komme til å manifistere seg.
Spontan applaus er på sin plass!

Eurytmus Montanus - ”Rudolf Steiner er rød på nesen”

”Rudolf Steiner er rød på nesen”

Artist: Eurytmus Montanus
Plateselskap: Antroposofiske forbundskanslerers forbund

Det er ikke uten grunn man kaller seg misantroposof. Og det er heller ikke uten grunn at man en gang imellom velter et kjerrelass med murstein ned fra taket i generell retning tilfeldige og uskyldige forbipasserende. Det skjer sjelden ­– men av og til er det på sin plass. Som for eksempel etter å hørt 32 sekunder på førsteutgivelsen til Eurytmus Montanus. ”Rudolf Steiner er rød på nesen” er en plate omtrent like meningsgivende som å ruse seg på størknet stearin iblandet arsenikk og skvallerkål.

Eurytmi er i utgangspunktet en pedagogisk kunstdisiplin som får trepanering til å fremstå som en festlig selskapslek. Når det så tar form av coverlåter av kjente og kjære julesanger – med utgivelse i mai – er det noe som skurrer verre enn en FM-radio på Raundalsryggen. Da hjelper det fint lite at Kato Skjøtts’ sangstemme til forveksling ligner på Fred-Børre Lundbergs hikstende seiersbrøl etter kombinert-triumfen i 1994 spilt på kvadruppel hastighet.

Nå er det heldigvis ingen automatikk i at det går til helvete hver gang en obskur religion tar fatt på kjent materiale. Praktutgivelser som ”Dalai Lama does Neal Cassady” og ”Stålseth synger Stella by Starlight” har for lengst bevist at det går an å krysse disse grensene med æren i behold. Derfor er det ekstra tragisk når noen driter så ettertrykkelig på draget at de risikerer å ødelegge alt arbeidet som er gjort i tilnærmingen mellom det religiøse og det akseptable.

Truppen bak ”Rudolf Steiner er rød på nesen” fortjener i så måte en ordentlig omgang traktorjuling fra alle som trakter etter en fredelig og endelig løsning på relasjonsproblemene mellom religionsfolka og oss normale mennesker. Men vi skal ikke ty til ekstremiteter – derfor anbefaler vi heller alle å kjøpe så mange eksemplarer av dette makkverket som mulig er – så møtes vi på Egertorget for en rituell brenning av faenskapet en gang i begynnelsen av juni.

Preben Ullskjær & His Brass Orchestra Band Group - ”En Spesialbestilling På Skikkelig Mye Honning”

”En Spesialbestilling På Skikkelig Mye Honning”

Artist: Preben Ullskjær & His Brass Orchestra Band Group
Plateselskap: Messing Masters AS

Harpelyriker Preben Ullskjær fornekter seg ikke. Mannen er viden kjent for sine vandringer i Raumatraktene og Innvik i Sogn, men etter å ha besudlet mulighetene for videre pleie av sin naturentusiasme ved å i november 1987 prestere å miste begge beina i en stygg konglekonfrontasjon har han besluttet å hjemsøke sine medmennesker på det mest bestialske med sin ulekre blanding av trancendentalmeditativ hardhouse-polka og marimbadrevet neo-folk.

Stilmessig viker ikke denne platen så mye fra Prebens tidligere musikalske bragder, men verket vi nå sitter her og lider oss igjennom er likevel et aldri så lite unikum. Med støtte fra foreningen Forskning Tilknyttet Utvikling Av Bedre Levevillkår For Norsk Rødfe (FTUABLFNRF) har man greid å få tilgang på norges største samling av verneverdige seljefløyter. (Den berømmelige ”1805-samlingen” gitt i gave til Hertug Werner Bründt av Haltern Am See av Ole Bulls grandonkels oldefar, Ogden Nes)

Denne danner rammeverket for den hjerteskjærende pipingen som utgjør en alt for stor del av dette håpløse makkverket.

Hele CD 1 (dette er en dobbel plate) er viet til enerverende gnål fra ca 390 knusktørre fløytelevninger, og et og annet ”dunk” fra kokosboller som ble kastet rundt i studio. Slik låter også store deler av CD 2, men etter ca 30 minutter hører man antydninger til stødig rytme. På coveret blir man fortalt at dette er samples fra ”9mm Goes Bang” av Boogie Down Productions blandet med autentiske opptak av Hilegard Von Bingens ralling på dødsleiet. Hvor vidt dette stemmer eller ei vet ikke vi, men dette er i alle fall det partiet som fungerer best på platen.

”En Spesialbestilling På Skikkelig Mye Honning” er nok ikke det første familien samler seg rundt etter julemiddagen, men er du av typen som mener at Allers var bedre før, og at en tube baconost er alt man trenger for å dekorere sine avdøde kjæledyr kan det tenkes at du vil anse denne platen som en verdig følgesvenn på veien mot armageddon.

Diverse reinsdyr - "Simlen Synger"

”Simlen synger”

Artist: Div. reinsdyr
Plateselskap: Nordisk Kollegium for Viltforskning, Zoologisk institutt / Schützgaffel rec.
Release: Oppr. 2003 / 2006

“Simlen synger” er en trippel-cd med tilsammen 210 minutter regelrett rauting. Det er også historien om hvordan gammelt nordisk forskningsmateriale ble en undergrunnssuksess i Tyskland. Opptakene ble opprinnelig gjort som en del av internasjonalt forskningsprosjekt tilbake på midten av nitti-tallet. Det kontroversielle prosjektet ble regnet som en fiasko og man konkluderte raskt med at det var fint lite sammenheng mellom reinsdyras og samenes seksualvaner. Så spoler vi raskt frem noen år. I 2003 var den tyske performanceartisten og støykunstneren Jakob Kreutzfeldt, aka Dr. Bunnylove, i Finnmark på jakt etter den “urnordiske polarsounden”. Han fant de gamle opptakene av paringskåte reinsdyr og lanserte dem på eget selskap i hjemlandet. “Ren Liede” ble raskt en slager på vernissager og blant ellers fjollete kulturkapitalister med et romantisk forhold til det nordiske.

Og nå vender altså reinsdyrene hjem med den kommende Norges-releasen.

Tre og en halv time rauting vil nok være i det meste laget for folk flest. Dog ikke for Dr. Bunnylove. Faktisk er innholdet på de tre cd’ene helt identisk. Grunnen til at det er presentert in triplet er at “dét er akkurat nok”. Det var ihvertfall dette Dr. Bunnylove selv hevdet under pressefesten i en lavvo nord for Karasjok forrige uke. Den eneste gjesten på festen, en finsk reinbonde, mente på sin side at tre og en halv time var altfor lite og stjal kofferten med det komplette førsteopplaget av “Simlen synger”.

Du skal være spesielt interessert for å svi av nærmere 300 kroner på 3x70 minutter identisk reinsdyrgnål, men ettersom det faktisk finnes dem som har hvalsang i platesamlingen, kan det nok ikke utelukkes at også denne platen vil finne sin tilhørerskare i Norge. Blir det noen gang konsert, blir det ihvertfall en eksotisk live-opplevelse.

Mari Mekre - ”Kråkebolle, Rogn og Selvutløser part 1: Subtil Grøt”

”Kråkebolle, Rogn og Selvutløser part 1: Subtil Grøt”

Artist: Mari Mekre
Plateselskap: Ost Recordings Limited

Dette skal etter sigende være første del av en 10-delt operette for spedalske økologistudenter. Åpningskuttet ”Bjelle” bærer derimot mer preg av å være komponert med tanke på den afrikanske dvergfroskens (Hymenochirus boettgeri) ve og vel. Vi skal selvsagt verken banne i kirken, eller sette staur for myrulla, men denne heller dårlig skjulte agenda gjør unektelig at man blir sittende igjen med en aldri så liten flau bismak nederst i aorta.

Men, for all del! Det er også mye snadder å ta av på dette verket. Første godbit av sitronfromasj-med-gulrotstappe-format kommer allerede på spor nummer 3 i form av den tandre balladen ”(You Left Me) Alone: LOL, LOL / ROFLMAO”. Her hører vi tydelig at Mari Mekre henter sin bunnløse trang til inspirasjon fra både Unabomberens angivelige samarbeid med Baader Meinhof på tidlig 70-tall og nitide studier av betong som tørker. (Selv om tekstlinjer som ”Theodore and Ulrike forever / When concrete dries it omitts the slightest fumes of whatever” gjør at man spør seg om livet virkelig er verd å leve)

Det er heller ingen grunn til å la være å la seg sjarmere av platens eneste instrumentalspor – en cover av Arne Nordheims samlede verker (sett bort fra hans elektroniske periode) kokt ned til en skygge av seg selv, og sirlig utbrodert gjennom grundig drøvtygging av sagmugg og havre, tøysete akkompagnert av sag og kazoo.

Platen avsluttes med en jazza tolkning av Mekres egen gamle klassiker ”I Made My Way Through Oklahoma On A Dead Weasel Somehow”. Her blir all tvil om at man lytter til selveste Jehovas stemme feiet av banen, og man får sakte men sikkert gjenopprettet sitt selvbilde – som på umerkbart vis har blitt brutt ned gjennom resten av platen.

Lytteropplevelsen kan i det store og brede sammenlignes med å ligge snøblind med øret mot en togskinne på Finse i oktober måned.

Johan Vaaler, the fake - ”In a series of world firsts – here I am!”

”In a series of world firsts – here I am!”

Artist: Johan Vaaler, the fake
Plateselskap: Skamplett Pamflett

Release: TBA

Isaac Newton oppfant tyngdekraften som sørger for at nålen faller på vinylen i Thomas Alva Edisons desiderte viktigste oppfinnelse – platespilleren. Johan Vaaler oppfant aldri bindersen, men blir feilaktig kreditert for nettopp dette. Derav artistnavnet Johan Vaaler, the fake, som ingen egentlig vet hvem er, selv om det spekuleres i om det kan være noen i slekt med Thomas Pynchon. Antageligvis er det kun den brune papirposen som ligner, men det spiller egentlig mindre rolle. Faktum er at Johan Vaaler, the fake ser ut til å ha gjenoppfunnet musikken. Dette er nemlig spontanejakulativt bra!

Åpningskuttet “Eleven great lessons to help improve your table tennis” byr på en elektrisk trøorgel-solo i 0/1/1/2/3/5/8/13/21/34/55-takt. Har du orden på matten dine ser du naturligvis at dette er de 11 første tallene i fibonacci-sekvensen (platen er fullkrydret med matematiske referanser), men klarer du å forestille deg hvordan det faktisk høres ut, er du ikke riktig navla. Uansett – dette er nesten, men ikke helt fullstendig ulikt lyden av et villsvin på metamfetamin romsterende i bestikkskuffen til en bestemor du aldri har hatt. Med andre ord, noe av det tøffeste som har vært å oppleve siden man sprengte et hvalkadaver med dynamitt i Florence, Oregon, i november 1970.

Og det stopper ikke der. Platens øvrige spor er alle som en like inntagelige som en cocktail av preparater kraftig nok til å livet av det felles avkommet til Iggy Pop, Keith Moon og GG Allin. Kutt nummer sju, “My wife is a midget, my dog a Great Dane. They are happy together” er på alle måter et høydepunkt, da de imaginære instrumentene ikke bare blir koret av 101 tamiler, men låten er også programmert for ikke å la seg avspille på et volum mindre enn 198 decibel. Dermed brytes også den teoretiske grensen for lydstyrke ved normalt atmosfærisk trykk.

Den 11 spor lange platen avsluttes med kraftsalven “Pelvic thrust! Pelvic thrust? I said I was gonna visit the Museum of Raccoon Memorabilia!”. Og om du nå ikke slever av pur ekstase og påtroppende hjernesvinn, har du allerede svunnet hen. Denne vidunderlige platen er nemlig komponert med utgangspunkt i at lytteren ikke vil overleve mer enn maksimalt én gjennomhøring. Men sann våre ord – det er verdt det!

Bowgeo And Zcewq - "Wofeux Zopwck"

”Wofeux Zopwck”

Artist: ”Bowgeo And Zcewq”
Plateselskap: Ost Recordings Limited

Denne platen høres ut som en myk karbonade. Spor nr. 1: ”Cold Wewsrlik As Opejkfge” er en padde av en låt! Pianoleik og Ullspill er hovedingrediensene i denne vertikale gryteretten som spenner mellom alt fra fløyelskalde ørkenstatements til velkalkulerte oppringninger fra Bautaleverandørenes Landsforbund. Første aha-opplevelse kommer allerede på spor 78, ”Colder Wofwelkw If Woof Woff In Rtwrgø Orlando, Baby”. Her får vi presantert en sildetung kvernblomst uten noen som helst tilbøyeligheter til lettsaltede pølserester. Platen er produsert av en skokk overvektige gnagere som tydeligvis elsker å pøse på med overjordiske loffreferanser. Disse er etter sigende stasjonert under en steinrøys på Færøyane, noe som helt klart har bidratt til platens ekle sound.

Kalvelabber i fleng dukker opp etter hvert som rillene svinger seg inn i underbevisstheten til den salige lytter. Spor nr. 7.089.983.004, ”Plwgl Plwqf Cold Cold Wgfweefr” vitner om at kreativiteten ingen ende vil ta for denne urtedyrkende rautekvartetten. Her ligger lag på lag med kråkebolle-aktige grynt tett sammenslynget med de innleide isoporgnukkernes vare pønskerier.

Skulle noen fremdeles være i tvil vil jeg understreke at det nok vil gå minst 2 uker før vi får høre noe lignende igjen! Dette er vel verd investeringen om du er tilhenger av slappe søndagsturer i østfold sentrum, eller om deres oldemor studerte agronomi i Chile på slutten av 30-tallet.

Guffen Gris - "Åtte Gåter for Gaute Grøtta Grav, Esse"

”Åtte Gåter for Gaute Grøtta Grav, Esse”
Artist: Guffen Gris
Selskap: ”Plate, Sel, Skap. Recipe for Diseaster"

Til tross for tittelen presenterer Guffen Gris bare ett spor på denne utgivelsen. Det spenner til gjengjeld over åtte CDer. Vi blir tatt med på en reise gjennom et ukjent univers, der fastspente marsvin kveder om loff og kanin, intimbarberte gaur spiller harpe og en underernært dik-dik-antilope resiterer dialog fra Big Brother sesong 3. Harpist-gaurene har tidligere sørget for at X-gatoPestilence442s ellers utsøkte visesamling ”Milk, Schmilke” ble en til de grader uhyrlig tortur for trommehinnene, og forvetningene var deretter da jeg la første CD i spilleren. Umiddelbart skjønte jeg at alle forventninger ville bli innfridd. Harpehelvetet bryter løs fra første sekund og slipper ikke taket, mye som en klase lunkne ansjos. I bakgrunnen høres angstfylt marsvinsang som bygger en sakral stemning som minner om ondskap. Savannens hersker gjør dumskap om til poesi når han messer ”jag är så full, knull mej” – et klimaks som starter midtveis i CD 3 og varer verket ut. Og verk er det virkelig. Øreverk, tannverk og Bærums Verk i ett. ”Åtte Gåter for Gaute Grøtta Grav, Esse” er et sublimt og udiskutabelt mesterverk. Lytteopplevelsen kan sammenlignes med å presse en vannmelon med pigger gjennom urinrøret eller å svømme i en stamp med årsgammelt laksefett; deilig, deilig, men akk så forbudt.

Alle med mer enn én Celine Dion plate i samlingen vil utvilsomt elske disse 8 CDene til døde. Det finnes knapt et svakt sekund i løpet av de nær 10 timene det tar å høre gjennom verket. Ikke mange i alle fall. Enkelte glattbarberte partier er selvsagt under pari, men alt i alt er dette gjennomført kalvebra. Innen sjangeren. Guffen Gris må berømmes for sin stå-på-vilje, selv om det skorter på talent og oppfinnsomhet. Det vil nok være legitimt å kalle dette en grisgrendt skuffelse til tider, men spesielt überbra er det ikke. En uvanlig flau oppvisning i navlebeskuende selvhevdelse, som ofte lukter brunstig bever. Guffen Gris har skrevet seg inn i musikkhistorien med dette, som sannsynligvis er det gufneste noensinne utgitt. Det er tvilsomt om andre en bedøvede nebbdyr med atferdsvansker og sterkt utviklet hørselshemming vil klare å høre mer enn fem minutter sammenhengende av dette makkverket.

Det bør selvsagt nevnes at førsteopplaget på 23 eksemplarer kommer i spesialcover. CDene er marinert i Nugatti og pent pakket i matfolie. Som om ikke det var nok får du også med en håndfull gaur-pels. Løp og kjøp!