Muzak Magazine i bokform!

Boken som inneholder mye av historien bak Muzak Magazine, samt et vidtspennende utvalg av anmeldelser, heter "101 Plater Du Aldri Får Høre" og er i salg nå! Les om boken på www.muzakmagazine.no

Spør gjerne etter boken i din lokale bokhandel!

Diverse Frimurere - ”King Solomon Rules, OK?”

”King Solomon Rules, OK?”

Artist: Diverse Frimurere
Selskap: Skull and Bonez

Ikke siden jeg følte dragsuget fra Vågen under et dumdristig forsøk på å forsere fjøresteinene etter en fuktig aften med muskelorkesteret Bratislava Bratsch på bryggen i Bergen i 1997, har jeg hørt livligere mystisismer i symfonisk salmespill enn dette. Plata er rent instrumental uten sangsolister og / eller kor, men for mange lyttere vil nok de underligste tekster manifistere seg gjennom de utallige visjoner og / eller brekninger som forekommer etter hvert som verket utbroderes.

Plata byr tilsynelatende på en miks av salmer, gospel, og åndelige viser. Alle er etter sigende hentet fra losjens ekskluderende salmebok, men det meste her oppleves nok som internasjonalt fellesgods for dem av oss med innblikk i de esoteriske skrifter av Dee og Kelly, eller en forholdsvis høy rangering i brorskapet.
Spor nummer 3, ”Ubert Eco Is a Gecko”, tar et oppgjør med coriolis-effekten en gang for alle, og gjør det samtidig klart at metafysikkens foregangsmenn ikke lar seg pille på nesen av haugamle italienere med Sean Connery-fetish.

Innspillingen er gjort i en av den finske arkitekturens mest guddommelige byggverk, Alvar Aaltos ”Korsets Kyrka” i Lahti. I anledning plateinnspillingen er det laget orkesterarrangement som gjør at hver hymne står stødigere enn en hesjastaur i mørk lapskaus.
Platen har en umiskjennelig og magisk touch av finske skoger, tusen sjøer, og en akkurat passende dose hot love, og det blir fort klart at man her vil bli vitne til mer lurveleven enn på Måløymessa 2004. Hvem får vel ikke sterk puls av pauker og heftig messingblås mot tettvevd strykerklang i hildringstimen mens vi mediterer over passer og linjal?

Til slutt må vi bare komme med en liten oppfordring: Hei OTO, hva med en lignende plate fra dere? Det hadde blitt prikken over piffen i undertegnedes samling med schlägers fra våre mest folkekjære hermetiske brorskap!

Kemper, Chikatilo & Nilsen - "Evergreens"

”Evergreens”

Artist:
Kemper, Chikatilo & Nilsen
Selskap: BTK

Boris Chikatilo og Nick Kemper (Sønner av henholdsvis Andrej og Edmund) har her slått seg sammen med danske Dennis Nilsen og laget en nydelig liten plate med evergreens.
En himmelbejublende feiring av livets mange skyggesider har det da også blitt!
Det hele åpner med en overdådig midi-tolkning av ”You’re Like a Baby Squirrel… Know What I Mean?” som var en schläger i visse undergrunns-elektronikamiljøer på midten av 90-tallet. Kemper har en heseblesende stemme som kanskje ikke egner seg så godt til de tandreste balladene, men til gjengjeld gjør har en fabelaktig tolkning av 70 tallets store hit fra Barne-TV serien ”Ante”. Ting kan altså tyde på at eplet ikke faller så langt fra samen.

Chikatilo på sin side trakterer elektriske trommer med stor overbevisning. Det høres muligens litt pasé ut, men tro meg, dette rocker! El-trommer er på full vei tilbake. Klassiske perler som ”Don’t Cry For Me Rod Argent” låter virkelig sykere enn noen sinne, og platens avslutningsnummer ”Harry Potter and Colin Blunstone” (signert Nilsen) flyter av sted på en grågrønn sky av halvkvelt forventning og overstrømmende lengsel.
Det disse gutta mangler i sjarm tar de igjen i ett eller annet udefinerbart, og dét så det monner! Halvveis i platen kommer et spoken-word parti. Her resiterer Boris Chikatilo en samtale som visstnok skal ha funnet sted mellom Leo Tolstoy og Anton Chekhov på Yasnaya Polyana i 1908. (et eller annet om en kake). Min russisk er ikke av de sterkeste, men jeg må bare si: Det funker som faen! Man sitter som spikret til stolen hvert sekund, og merker at man rett og slett har problemer med å finne noe som helst vondt å si om denne praktutgivelsen!

Diverse Artister - ”Vanlige Artister Går På Trynet”

”Vanlige Artister Går På Trynet”

Artist: Diverse
Selskap: EMU

Selskapet EMU presenterer her en samling med blødmer fra sine vanligste artister. Først ut er blackmetalbandet Hail Salat. Deres bidrag er den hittil godt bevarte hemmeligheten ”Hekling Er Ekkelt” fra 1987. I et forsøk på å provosere eldre, kvinnelige medlemmer av sine respektive familier spilte de inn denne låten, som i sin tid ble gitt ut i 20 eksemplarer på kassett. En skikkelig puslete låt som strengt tatt ikke gjør annet enn å bekrefte visse mistanker vi lenge har hatt om mettal-folket.

Neste band ut er glitch-duoen Microchips For Supper. De bidrar med låten ”I got all my software from mom - and some from Kazaa”. Det høres for så vidt greit nok ut, men skal man først befinne seg i ytterkanten av sær elektronika nytter det ikke å peise på med overdådig Whitesnake-komp, komplett med hylevokal, ekle el-gitarer, store trommer og dårlig tekst. Kjipe greier.

Videre ser vi et eksempel på hvor galt det kan gå når man kombinerer en overdrevet interesse for ninjamytologi med middels kunnskap om hvordan man trakterer en cembalo. Bandet Baroque Tengu spiller musikk fra TV-serien Power Rangers på diverse tangentinstrumenter som er eldre enn tidenes morgen. ”Høres tøft ut” sier du? Nei, på INGEN måte. Dette er rett og slett tåpelig fra ende til annen.

Første, og for så vidt eneste lyspunkt kommer med låt nr. 7. Dette er bandet Sarcastic Hate, med låta ”Entertainment My Ass” som ble lagt ut på MySpace tidligere i år, men tryna på grunn av tekstlinja ”Everyone on Myspace are idiots, and by the way – I like Blink 182”. Dette er gull for alle som tviholder på den forslitte ideen om at ironi var et begrep som ble skapt av desillusjonerte ungdommer på 90-tallet.

I det store og hele er det altså ikke så mye å juble over på denne utgivelsen, men det var vel heller ikke meningen. En glimrende plate å sette på om man ønsker å straffe seg selv for å ha lastet ned litt for mange MP3 filer, eller for å ha stirret litt lenger enn man burde på naboens hund.

Catch 88 - ”Holokaustisk sodavannbakkels (arbeit macht frei)”

”Holokaustisk sodavannbakkels (arbeit macht frei)”

Artist: Catch 88
Plateselskap: Ompavakuum

Hva skal man si? Ærlig talt – hva i alle dager skal man si til en plate som dette?

Vi kommer ikke på noe mer dekkende enn ”skvlumpf”.

The sounds of Wales are tedious, but who am I? - ”I Really Thought My 500 Squids Would Buy Me A Tractor”

”I Really Thought My 500 Squids Would Buy Me A Tractor”

Artist: The sounds of Wales are tedious, but who am I?
Plateselskap: Bayern Mittelklasse Verft

Dette er The sounds of Wales are tedious, but who am I? sin andre plate på 2 måneder, og ved siden av The Capitalists’ “Stages of Economic Growth” er dette den eneste utgivelsen så langt I år som har en låt med tittelen “Donnez Mois Une Croissant, Bitte Schnell”.
Dette er for øvrig ikke det eneste disse to platene har felles. The sounds of Wales are tedious, but who am I? utforsker med denne platen sine pønk-røtter i langt større grad enn på tidligere utgivelser.
Soundet på ”I Really Thought My 500 Squids Would Buy Me A Tractor” er da heller ikke så ulikt det vi kjenner fra den livlige hardcore OI-estetikken vi finner hos de satandyrkende slakterhusdesignerne som utgjør det nasjonalistiske punkbandet The Capitalists fra nordkorea / færøyane (om Gud vil blir denne anmeldt her i Muzakmagazine senere i år).
Høydepunktene her ligger tettere enn høyballer i en 12 kvadratmeter stor hybel på Knarvik, og det oser oppfinnsomhet lang vei. Første låt som virkelig får deg til å gjøre et helhjertet forsøk på å spise gulvbelegget er ”Don’t Touch My Rancid-Button, Bitch”. Her kommer de fleste ubeskrivelig fantastiske gull-superlativer til kort, og det er bare å la seg korsfeste til nærmeste forhøster!
Videre kjenner man formelig at hårene røskes av brystkassen når ”Bitter, And Then Some Pringles” skrikes mot deg fra det som fremdeles måtte eksistere av høytalere. Tekstlinjer som ”The KKK took my pony away, but gave me back my giant inflatable penguin” sier sitt om at TSOWATBWAI med denne platen ønsker å levere mer enn et blasert statement til kidsa.
Når det er mye rognebær, blir det lite snø, sier noen. Når det er mye rognebær blir det også mye snø, sier andre. Vi nøyer oss med å konstatere at dette er den råeste langspilleren siden gråstein var siste nytt innen kjøkkenredskaper, og vil oppfordre alle med støvete skinnjakker i skapet å ta en lang, grundig titt i nærmeste speil, dette er nemlig det eneste du trenger for å gå en garantert meningsløs og blodig sommer i møte!

Jules Family - ”Electric Bronchitis”

”Electric Bronchitis”

Artist: Jules Family
Plateselskap: Sonic Diarrhea

Det ble elektroboom på ryktebørsen da alltid like potente Sonic Diarrhea nylig slapp en 15 sekunder lang teaser-EP med fire nye artister fra selskapets stall. Dette platekokeriet fra Salfeldt i Thüringen er både berømt og beryktet for sin beinharde policy om kun å signere artister med plater som i navn refererer til kjente og kjære barnesykdommmer – eller som fremkaller nettopp dette. Og på sett og vis scorer førstereleasen til Jules Family full pott på begge fronter. Ikke at platen på noe vis fremprovoserer bronkitt (selv om det kan være snakk om lang inkubasjonstid) – men nå er ihvertfall nesten hele redaksjonen i Muzakmagazine sengeliggende med akutt lungebetennelse. Eneste som har sluppet unna med helsa i behold er vår ekspert på samtidsmusikk, men så er jo han tross alt døv.

Men la oss glemme skadevirkningene et øyeblikk og heller se nærmere på musikken. ”Electric bronchitis” ligger og bikker i grenseland mellom musikk, litt skummelt radioteater og noe som kunne vært bevismateriale fra en krigsforbryterdomstol. Platen er egentlig ganske regelmessig i struktur, men ideen er at denne strukturen skal brytes under avspilling. Verket er bygget opp av 72 spor, hver på presist ett minutt. Hvert spor består av femti sekunder stillhet og ti sekunder ståk, og coveret bringer ikke annen informasjon enn en befaling om at denne platen kun skal avspilles på random/shuffle. Dette blir spesielt effektivt tatt i betraktning at plassering av de ti sekundene med lyd innenfor minuttrammen er helt vilkårlig fra spor til spor – og at lydsekvensene består av alt fra lyden av en kamferdrops som faller til gulvet i et eldrehjem og en vanskjøttet belgisk gjeterhund som blir tråkket på halen – til en rasjonspose med ris som blir revet i stykker på en slette i Somalia.

Kort fortalt er ”Electric bronchitis” et subtilt vakkert, stillferdig og vemodig verk – ihvertfall fem sjettedeler av spilletiden. Det er strengt en ganske solid prestasjon for de fleste utgivelser, så om vi hadde operert med terningkast hadde dette vært en klar 5’er.

Men det spørs om det ikke vanker poengtrekk for platens sykdomsinduserende egenskaper. Vi har dessverre ikke vært konsekvente på dette punktet i tidligere anmeldelser av Sonic Diarrhea-utgivelser her i magasinet. For eksempel elsket vi simpelt hen Razormagics forkjølelsesfremkallende ”Colds in Cologne,” mens Dunk Apotheosis fikk griseslakt for sin egentlig nydelige ”Senses of a Dogma.” Men så ga jo den platen tross alt AIDS.

Konklusjonen er nok at dette foreløpig er en soleklar anbefaling. Men om noen vi faktisk liker faller omkull og dør, kan det hende vi endrer holdning. Uansett – go nuts, enn så lenge. Livet er til for å lekes med!

Dreyfus - "Jeg E'kke Hus"

”Jeg E’kke Hus”

Artist: Dreyfus
Selskap: Hjernesvin Records ANS

Det er litt usikkert hvor Dreyfus prøver å plassere seg selv - både musikalsk og politisk. Dersom denne platen er ment å være morsom, mislykkes den totalt. Er den et seriøst manifest over gruppens politiske ståsted, er den i beste fall et uttrykk for revisjonisme og historieløshet selv David Irving ville misunt dem. Jeg velger å tro at det siste er tilfelle.

Litterært ligger ”Jeg E’kke Hus” på et lavmål, rent objektivt sett. Grammatiske feil og språklige blundere går hånd i hånd som lemen mot Glittertind: ”Emil Sola, du likte nåk ikke kola / det fårandrer jo ingening fra før ebola” (sic!). Tekstene ser stort sett ut til å være skrevet av en sint flodhest med depresjoner og spastisk lammelse, uten at det hjelper nevneverdig. Et unntak er den vare balladen ”Hand i Hand” (skrevet av Bernhard Gleditsch), hvis sterkt homoerotiske budskap ser ut til å ha gått antisodomittiske Dreyfus hus forbi (no pun intended). Tematisk er tekstene også på den svake siden. I låten ”Marcel Proust var en homofil jøde” sparkes åpne dører inn over en lav sko, og ellers krydres platen stort sett med reaksjonær og lett fascistisk politisk synsing. Platens tittel er jo også et flaut ”ordspill” på Emile Zolas opprop mot fengslingen av Alfred Dreyfus, ”J’accuse!”, som setter standarden for resten av innholdet.

Musikken er en annen historie. I presseskrivet som følger med platen står det å lese at Dreyfus har spilt sammen i nær 20 år, men at de byttet instrumenter like før de gikk i studio for å spille inn debutplaten ”Jeg E’kke Hus”. Trommisen Danckert ”Dankert” Huysman gikk over til bassklarinett, fløytisten Rolf Enoksen overtok bratsjen fra Lill Emmich Brost-Ehrenfeldt, som i sin tur tok over el-gitar etter Arne Ås – som naturlig nok spiller kazoo og triangel her. Det er ikke annet å si enn at dette er eminente og kåte musikere. Dreyfus fikser overgangen fra grindcore (”Jeg kveler hunden din”) via EBM (”Artig kake i posten”) til swingjazz (tidligere nevnte ”Marcel Proust var en homofil jøde”) på en forunderlig vakker måte, noe som får platen til å henge godt sammen, til tross for at de 9 låtene representer minst 12 forskjellige sjangre. Enoksens 3 år gamle boa constrictor Åge trakterer trommene hele platen gjennom, uten at det på noen måte kan høres - bokstavlig talt. Lyder fra Brost-Ehrenfeldts maurfarm er derimot prominente gjennom hele platen. Det svakeste sporet er nok ”Tango for en tosk” som, tross tittelen, er en ekkel bluegrass/reggae-låt med Christer Sjögren på gjestevokal. Her er det Sjögren som redder stumpene med sin dype crooning over det ellers gufne brekkmiddelet denne låten er.

Dersom Dreyfus bruker tiden frem til neste plate på å lese historie og norsk grammatikk, ser jeg ikke bort fra at vi kan ha med et kommende stjernelag å gjøre. Musikalsk er det tydelig at bandet er i verdenseliten innen de fleste sjangre, og dette er nok utvilsomt den mest sjangeruavhengige utgivelsen noensinne. Allikevel bør nok Dreyfus la bong og banjo ligge i fred ved neste korsvei.

Knot - ”Den Idiosynkratisk Immunologiske Larveaffeksjon Er Ikke Doseavhengig”

”Den Idiosynkratisk Immunologiske Larveaffeksjon Er Ikke Doseavhengig”

Artist: Knot
Selskap: Skamplett Pamflett

Vi beklager på det sterkeste overfor den arme leser, som har måttet vente på denne anmeldelsen siden platen kom ut i 1984. Men 20 år har det altså tatt, og ytterligere 2 år med redigering av teksten.
Årsaken til dette er at platen ikke lar seg høre uten å påføre lytteren ekstreme psykiske lidelser. Etter bare 14 sekunders lytting, den 15 juni 1984, var undertegnede redusert til en bablende psykotisk borderline-nevrotiker med sterkt overdrevne bipolare tendenser. Følgelig måtte man innlegges på lukket avdeling, og brukte tiden her på å med skjelvende hånd gjøre nedtegnelser som i etterkant har blitt redigert inn i denne anmeldelsen. Etter utskrivelse ble det stadig gjort nye forsøk på å fullføre prosjektet, men hver gang med samme resultat. Etter mellom 4 og 17 sekunder glir man over i fullstendig indre oppløsning.
Når jeg i dag sitter her, lykkelig over å ha kommet meg igjennom det hele med et snev av livsgnist i behold, er det en glede å endelig kunne presentere dere for en konklusjon: Platen ”Den Idiosynkratisk Immunologiske Larveaffeksjon Er Ikke Doseavhengig” er rett og slett ikke spesielt bra.
Utover de noe uheldige bi-effektene tilfører ikke denne … rte … [uleselige notater. Red. anm.] men det er tydelig at man k… ..lle end… at.. .

Per - "Per"

”Per”

Artist: Per
Plateselskap: Norske Gran / Norske Skog
Release: TBA

Den svenske kvasidokumentaren “Gitarmongo” som handler om en 12 år gammel gatemusikant med Downs’ syndrom, har nok en gang satt åndspygmeer på dagsorden. Nå plukker også norske mongoer frem intstrumentene i et tempo vi ikke har sett makan til siden Dissimilis var faste lørdagsgjester i rikskringkastingen. Blant nykommerne på åndsscenen er Per, en 20 år gammel gutt fra Finnskogene. Per (vergen lot ham ikke stå frem med fullt navn av frykt for represalier) har sunget og spilt gitar i tre uker. Det er litt kortere tid enn det tok å spille inn denne platen, men det gjør ikke noe, for dette er en gutt med mye på hjertet.

Til tross for sitt handicap kommer Per nemlig med sylskarpe kommentarer til samtiden. Om låtmaterialet ikke alltid er like nynnbart, er det bunnsolid håndverk som ligger i tekstskrivingen. Se bare på kramlåten “Wenche Myhre er en lysfontene,” med en tekst helt i klasse Med Odd Johan Nelviks mest betagende lederartikler. Låten “Et janitsjarorkester gjorde noe med meg” beviser at gutten med den høye pannen også behersker de litt lengre ordene, selv om han uttaler alle ord med mer enn seks stavelser som en lett guttural mumling.

Alle sporene er spilt inn på rommet hans på det brukerstyrte pleiehjemmet, og Per fremstår musikalsk som en krysning mellom Nick Drake og Vidar Theisen. Hans musikalske begavelse går hånd i hånd med en ektefølt kjærlighet for alt levende, noe som kommer tydelig frem i barberingseposet “Hunden min har ikke hår” hvor han hjelper Hjelpemiddelsentralens utlånte labrador med å takle sommervarmen.

Om en skal tillate seg litt hobbypsykologiske funderinger, kan det virke som om Per også bruker musikken til å behandle frustrasjoner og traumer fra sin hverdag. Spesielt gjelder dette låten “Jeg sa saftis, din fitte, ikke softis! Nå skal du dø!”. Det hviler en uendelig sårhet over denne sangen, som gjør det litt enklere for oss med hodet i behold å forestille oss hvordan det er å leve med en IQ på 52, og ikke ha større lyster i livet enn å spise saftis og onanere til Lindsey Lohan-plakaten på gutteromsveggen.

Bernhard Gleditsch, esq. - ”Lyrisk Luksus, Varm Katt”

”Lyrisk Luksus, Varm Katt”

Artist: Bernhard Gleditsch, esq.
Selskap: Gleditsch Pediatri

Jeg merker at jeg står ved en korsvei. De siste tre ukene har vært en lang, tåkete cognacrus, kun avbrutt av timelange krampegråtanfall og intens vandalisering av stue og kjøkken. En tre uker lang emosjonell tømmerstokk, en kald gråtende hest. I dag er den første dagen uten den deilige, karamellsausbrune nektaren mot tunge, gane, svelg, mage. I dag er den første dagen i mitt liv.

En dyster, forstemmende følelse fyller meg i det jeg skal prøve å fortelle hva som har hendt, mye lik den snikende kløen du opplever første gang din store Berner Sennen kryper opp i sengen om natten og gjør seksuelle tilnærmelser. Senere blir det enklere, og hyggeligere, men det er en annen historie. La meg begynne.

Tre uker siden. En brun konvolutt. En CD med et cover som i all vesentlighet er reklame for Gleditsch Pediatriske Klinikk på Løten. Kvalmen stiger, forventningene svinner hen og jeg må tvinge meg selv til å legge CDen i spilleren. Brun tåke.

”Lyrisk Luksus, Varm Katt” er uten tvil det ultimate mesterverk. Fosterstilling og grov mishandling av tårekanaler inntrer allerede før første spor har begynt. I det andresporet, ”Melk er våt. Du er hus”, sakte toner inn med sitt storslagne ukuleleorkester, har all kontroll over kroppsfunksjoner opphørt. Et slags nirvana. Etter bare 12 minutter rundes platen av med Gleditsch’ magnum opus ”Bever. Beeeeeeever. Elsk meg til i morgen” – åtte sekunder med stillhet, så skjellsettende at man øyeblikkelig bestemmer seg for å brenne ”Lyrisk Luksus, Varm Katt” ved neste fullmåne.

”Lyrisk Luksus, Varm Katt” tar sin tid. Sørg for å sykemelde deg, kjøp inn godt med alkohol og seigmenn og meld fra til dine nærmeste om at du kommer til å være utilgjengelig i 2-4 uker, avhengig av din mentale tilstand før lytting.

The Funky Burgeoise - ”Elendig Vaffel”

”Elendig Vaffel”

Artist: The Funky Burgeoise
Plateselskap: Touchy Guerilla

Her er det endelige beviset på at CD’er kan brukes til mer enn å avise fryseren! The Funky Burgeoise spiller numettal på gamlemåten, og det er med stor fryd vi konstanterer at ”Old Is the Loud Nu” som bandet selv sier det på spor 4.
Utgivelsen kommer i begrenset opplag med en ekstra CD. Denne inneholder et datavirus som bytter ut alle jpg-filer på maskinen med diverse oppskrifter på kålrotstuing før harddisken kollapser i noe som minner om et halvhjertet hvalross-grynt.
Men før man kommer så langt har man forhåpentligvis rukket å høre igjennom dette mesterverket såpass mange ganger at man innser begrensningene ved EDB, og følgelig bryr seg mindre om at man aldri mer kan se et tastatur uten å føle en overveldende kvalme.

Har man noen gang vandret målløst rundt juletreet natt til 27 desember kjenner man seg så alt for godt igjen i vokalist og låtskriver Leif Gåsleik sine bevingede linjer ”Alas, I left all my Aphex Twin bootlegs back in Notodden somewhere / And my grandma won’t let me listen to Korn” (fra platens avslutningsspor ”Demons Ate My Dominoes”).

Platen sitt eneste svake spor er ”In A Series Of Dorks, You are A Dork”. Dette er den obligatoriske dissinga av genierklærte Johan Vaaler, noe som desverre har blitt en infantil gjenganger på de 7 siste utgivelsene fra The Funky Burgeoise. Ikke vet vi hvor denne biffen stammer fra, men irriterende er det i alle fall. (Vaaler på sin side later til å holde seg for god til å komme med svar på tiltale).

TFB er desidert best når de pøser på med fieldrecordings fra diverse russetreff på østlandet, eller lar seg rive med i sine legendariske 17 – 18 minutt lange gitarsoloer der de benytter løkrull som plekter.

Vyar og Fåkunne - ”Goth hjort”

”Goth hjort”

Artist: Vyar og Fåkunne
Plateselskap: Ompavakuum

Goth er gøy. Ikke per se ­– det meste av gothmusikken har like mye stødig rytme og finesse som en litt gammel vaskemaskin – men de små guttene og jentene som dyrker denne livsstilen vil alltid varme hjertet til en påtatt kynisk anmelder på nøyaktig samme vis som et hjemmestrikket penisfutteral med hjerteformet testikkelsekk: de er simpelt hen herlige. Og så er de slike håpløse romantikere, da! De små gotherjentene løper rundt og er kontinuerlig forelsket i Anne Rice – de små gotherguttene evig betatt av Robert Smith. Ah, intet er som seksuell forvirring, hvit klovnekrem, sort eyeliner og litt piercing i et ellers kvisete barneansikt!

Slik var det ihvertfall – inntil vi fikk fenomenet ”mallgoths”: wannabe babybats med store t-skjorter med nu-metal-motiv og litt fix sminke som slentret rundt på Wal-Mart i provinsene til de amerikanske byene vi elsker å hate. Og nå er de kommet til Norge. Men noe rart har skjedd på veien. Mallgoths har blitt til mål-gothere: t-skjortene er fortsatt store, men de bærer motiv av Gunnhild Sundli. Idolet er fortsatt en forfatter fra 1800-tallet, men han heter Garborg og ikke Poe. Mål-gothens fremste eksponent for tiden er Jærbandet Vyar og Fåkunne. Nå foreligger deres andre album ”Goth hjort”.

Dét er ikke spesielt spesielt. Derimot er det ganske artig. På et vis.

Singelen ”Anne Blodøks” har jo allerede solgt til gull, men kritiske røster hevder at det skyldes likheten med en eller annen kjent og kjær folkevise. Denne anmelderen ser ikke helt likheten, men du er velkommen til å dømme selv ut fra følgende verselinjer: ”Eg heiter Anne Knutsdotter / Kari er mi mor /og Truls han døde i fjor” og ”og det er ikkje meir / enn at me med simple lyr / kan fø to kyr og ein vampyr”.

Det er denne redaksjonens dom at suksessen knapt kan tilskrives et Claus Pavels Riis-plagiat. Derimot er det nok ikke usannsynlig at vi kan takke den Osbournes-aktige reality-serien om bandet som går ukentlig i Radio Røynda på P1. Uansett er tittelsporet på albumet av et helt annet kaliber – og her kan vi ihvertfall ikke snakke om noe tekstmessig rip-off: ”Mens hjorten står og hyler / på gudinna Frøy / Sit du og eg på taket / og tenkjer me skal døy”. Selv om denne dødsslåtten er forfattet i en kunstig syntese av diverse sunnmørske sosiolekter, er dette bare unikt, unikt, unikt. Ihvertfall på en måte. Vi venter spent på oppfølgeren.

Brautende Husmødre - ”Barbar Streisand på Norsk”

”Barbar Streisand på Norsk”

Artist: Brautende Husmødre

Selskap: Ussel Angst

Brautende Husmødre har her tatt på seg den tilsynelatende umulige oppgaven å oversette Barbar Streisand (som visstnok er et pseudonym for den latviske rapperen Dr. Andrej) sine sanger til norsk. De fleste av oss må vel innrømme at vi har ventet på at dette skulle skje. Etter fjordårets boom med ”Jan Eggum på En Eller Annen Sognefjord-dialekt” og ”Den Der Blitz-platen Fremført Av Representanter For Urbefolkningen På Papua Ny Guinea, Da Lissom” er det som om ingen hellige kuer får mele sin kake i fred lenger.
Mye av dette materialet er rett og slett som pinnsvin for perlemor å regne. Jeg sikter da spesielt til spor som ”Hei Mr. Grusomme Seriemorder, Vennligst Fløtt Det Feite Trynet Ditt, Jeg Skal Dusje”, og ”Planke”. Stikker man spaden i jorda omtrent på samme sted som han har plantet fingrene for å innse at ens eksistens ikke står til påske, vil man snart oppdage at det hadde vært bedre å bruke pengene på en tur til Sotra for å måke nysnø på strekningen mellom Møvika og Ulveset.
Psykologistudenter med ironisk distanse til sitt fag og stor prosentandel aspirerende sosialantropologer i sin nærmeste omgangskrets er vel det eneste segmentet av vår vidstrakte befolkning jeg kan se vil ha noen som helst glede av denne platen.

Dersom man lytter MEGET nøye, og forutsatt at man er så mentalt ustabil at man i villrede har spist sine vanskjøttede potteplanter til frokost, vil man kunne oppdage en hylende lyd som overdøver det meste annet gjennom stort sett hele platen. Dette er sannsynligvis et resultat av at Brautende Husmødre har valgt å stå for innspilling og produksjon på egen hånd. (Når 38 damer på mellom 76 og 104 år skal trøkkes inn i et 10 kvadratmeter stort rom og håndtere ProTools, ADAT XT, RSP Circle Surround Decoder, TC 1144 PreAmps og lignende går det gjerne litt skeis) Ikke at dette legger en så altfor stor demper på en allerede ganske laber stemning, men likevel verd å nevne.
For å avslutte med noe positivt vil jeg trekke frem den ekstra CD’en som medfølger de første 4000 eksemplarene av denne utgivelsen. På denne finner man et 90 minutter langt spor som rett og slett er en a-capella tolkning av lyden fra en treningskamp i fotball mellom Start og Vålerenga en gang på 90 tallet. Nydelig!

Six Sick Scenic Sightseers And a Selfish Shellfish - “Sixth sick sheik's sixth sheep's sick”

“Sixth sick sheik's sixth sheep's sick”

Artist: Six Sick Scenic Sightseers And a Selfish Shellfish
Plateselskap: Tragedy strategy
Release: Nei

La det være klart. Six Sick Scenic Sightseers And a Selfish Shellfishs “Sixth sick sheik's sixth sheep's sick” er et album med en høyst snever målgruppe. Men om du tilfedligvis skulle være oppvokst i Enebakk, har en bror som reparerer kopimaskiner for Rank Xerox og fortsatt furter fordi du tilbragte hele femteklasse liggende i strekk på et ryggsanatorium for å reversere utviklingen av en uheldig plateforskyvning i venstre hofte bør du absolutt lese videre. Om du i tillegg har kraftig nedsatt hørsel kan du kanskje også vurdere å gå til anskaffelse av denne platen. Men bare kanskje.

Six Sick Scenic Sightseers And a Selfish Shellfish består av seks svenske sykepleierstudenter og en perkusjonist med middels til kraftig spastisk tetraplegi. Felles for alle syv er at de har tilbragt store deler av livet hos logoped for å lære å legge av seg et felles lyte: lesping. “Sixth sick sheik's sixth sheep's sick” er et a capella-verk med perk hvor albumets tittel tilfeldigvis også er navnet på samtlige 18 låter – òg stort sett oppsummerer det tekstlige innholdet på platen. Six Sick Scenic Sightseers And a Selfish Shellfish gjentar nemlige setningen ”Sixth sick sheik's sixth sheep's sick” ca. 700 ganger i løpet av 67 minutter. Uten helt å få det til.

Grunnen til at denne førsteutgivelsen til lespekoret fra Mölltorp aldri vil bli utgitt, er at Anticimex (i det som omtales som skadedyrsbekjempelsesselskapets startegisk sett smarteste trekk) kjøpte opp alle rettighetene til verket før plateselskapet Tragedy strategy fikk undersøkt famile- og sykdomshistoriene til de ansatte ved kopimaskinverkstedet i Kirkebygden. Utro tjenere ved Anticimex har visstnok prøvd å spe på lønna ved å omsette uautoriserte bootlegs – uten helt å få dét til heller.

The Moog Mooers - ”Please Love My Indonesian Rodent / Sakral Ape”

”Please Love My Indonesian Rodent / Sakral Ape”

Artist:
The Moog Mooers
Plateselskap:
Classical Masterpieces

The Moog Mooers presenterer her sin beste plate siden debuten ”Can Someone Tell Me What This Is Supposed To Be” fra 1952. Som vanlig låter det smør og bamsemums lang vei. Åpningskuttet gjør rett og slett at man får lyst til å henge opp ned fra gelenderet på en veldig lav trapp. Platens tittelspor, ”Satankatastrofe Fiskestang / Ugle” er som dratt ut fra en vemmelig drøm om kokt krabbe, og føyer seg fint inn i rekken med skarpe betraktninger av et samfunn som så altfor tydelig er i ferd med å gå over sine breddegrader.
Jeg vil trekke frem ”Peace Is A Lonely Tuna In the Fridge” som platens høydare. Her finner man alt hva hjertet kan fortære av lavmælte uhumskheter, og en rekke lekre samples fra polsk radiokjøkken. Snutebille-vrælet som innleder denne låten har dessuten en magisk og forlokkende klang av både varm klarlakk og noe annet.

”290 Liter Sennep” er det verste sporet på platen. Etter en drøy halvtime med statisk surring på en frekvens selv veltrente lavinehunder hadde hatt problemer med å oppfatte lengter man bare etter en kraftig influensa.
Platen inneholder over hodet ingen antydning til forståelige ord, og minimalt med toner, til tross for at bandet etter sigende består av medlemmer fra både Svolvær Operakor, Kringkastingsorkesteret og Sosialistisk Venstreparti.
Coverets rikholdige hefte med bilder av overprisede rekesmørbrød i alle våre mest vesentlige farger er det derimot ingenting å si på.

Produsent er som vanlig Albrecht ”Triangelagurk” Evensen. Hans faste grep om lydbildet gjør at man i visse situasjoner føler seg dradd rundt i en kasse med skrellede bananer og usaltet hvalkjøtt. I realiteten tilfører han etter all sannsynlighet bare noe man kan sammenligne med lyden av en halv tannpirker som faller på et lass med våt glava i det fjerne - 14 minutter etter at siste låt toner ut.

Det kan være vel verdt å merke seg at denne platen ikke egner seg for barn med en generell oppfattelse av verden rundt seg, eller større dyr.

The sounds of Wales are tedious, but who am I? - ”I thought my 500 quids would buy me crack but all I got was this lousy Aune Sand painting”

”I thought my 500 quids would buy me crack but all I got was this lousy Aune Sand painting”

Artist: The sounds of Wales are tedious, but who am I?
Plateselskap: Bayern Mittelklasse Verft
Release: TBA

Å lytte til The sounds of Wales are tedious, but who am I? sin intrikate tredjeplate ”I thought my 500 quids would buy me crack but all I got was this lousy Aune Sand painting” er en opplevelse ikke ulikt det å spise kavring liggende på sofaen med bar overkropp: Du får smuler i navlen. Det skyldes at det er kun på én av de 18 låtene på dette instrumentalalbumet det faktisk er benyttet instrumenter. Til gjengjeld er den ett minutt lange klarinettballaden ”Lost under a pile of seagulls” egnet til å både starte og ende kriger blodigere enn de fleste sentralafrikanske nabofeider. Etter dette forrykende åpningssporet går det nedover. Så oppover og deretter litt skrått til høyre.

På ”Gretchen is a midwife” musiseres det over en lav sko. I følge den medfølgende romanen om verkets tilblivelse, består besetningen på dette sporet av to dongeribukser, en angoragenser og en ildspåsetter, men det høres mer ut som om trioen fra Aberystwyth skyter spurv med kaniner. Platens ubestridte høydepunkt er imidlertid det knasende musique concrete-verket ”Salmonella made my day”. Her har de nyskapende multikunstnerene fra den walisiske vestkysten skjult mikrofoner i tunfiskpaier med eddik og servert bakverket til intetanende mennesker på vei hjem fra pub.

At ”I thought my 500 quids would buy me crack but all I got was this lousy Aune Sand painting” blir solgt uten medfølgende hørselsvern er et mysterium, men derimot får du med et par sveisebriller på kjøpet. Det er anmelderens ville gjetning at dette kan skyldes at denne langspilleren er førsteutgivelsen til et selskap som vanligvis sveiser bunnplater på skip for oljeindustrien (The sounds of Wales are tedious, but who am I? sine foregående plater ble utgitt av en russisk trålerflåte som nå er slått konkurs).

Er så denne flatulensinduserende musikkverkebyllen noe å bruke penger på? Det spørs. Om du kan gi et presist svar på spørsmålet “hvor lang er en pølse” er dette kanskje noe for deg.

Astor Hizbollah - ”Polka dot com”

”Polka dot com”

Artist: Astor Hizbollah
Plateselskap: Sanyo-Ericsson rec.

Man kan si mye ille om den palestinske, ny-narsissistiske polkabevegelsen – og ha rett i det meste. Men at det svinger – dét skal vi ikke ta fra disse gutta. Astor Hizbollah er en relativt ny konstellasjon som har oppstått fra asken av det tidligere så produktive Terracoitus-kollektivet i Ramallah. Nå har de imidleritd lagt den heller reaksjonære palestinske klezmer-tradisjonen på hylla og satset på rendyrket polkafurore i weltschmertz-takt.

Åpningsnummeret ”The Judenstaat is a bag of of weasels” er en klassisk 2/4-oppvisning i pur, ekstatisk livsglede av beste kromosomfeil-variant. Dette formerlig innbyr til de mest brutale krumkakespring, og man kan bare håpe at dansegulvet skråner slik at blodet i det minste kan samle seg i ett hjørne.

Om man ikke er i besittelse av en madrassdrakt brukt til aggresjonstrening av rabiesbefengte kamphunder (og dermed ikke vil begi seg dansingen i vold), kan man saktens lytte til ”Polka dot com” fra sofaen også. Bare husk sikkerhetsbelte. En aldri så liten treplanke å gnage på er heller ikke å forakte – så slipper du å tygge i stykker tungen din.

Den 14 spor lange platen klokker inn på 74 minutter, men tempoet er så heseblesende at dette er gjort unna på en rask halvtime. ”I miss the British mandate (polka, polka, polka, boink!)” er muligens den hurtigste av alle låtene. Her rekker gutta å resitere hele osloavtalen baklengs før du rekker å bytte til neste spor. De få sekundene du bruker på å famle etter fjernkontrollen vil nok brenne seg inn i bevissstheten for resten av ditt liv, men på den positive siden vil du nok aldri mer få en Pointer Sisters-låt på hjernen.

Du trenger ikke inneha noen politisk bevissthet for å få utbytte av denne forrykende platen. Faktisk vil det være en fordel om du er blant dem som ikke klarer å skjelne en politisk venstrefløy fra din høyre bukselomme med mindre en av delene er full av gamle tippekuponger. Derimot bør du helst ikke ha en historie med hjertefeil i familien. Da kan gleden over denne eksplosive platen raskt bli ganske kortvarig.

The Sensitive Singers - ”Dådyr og Annet Lettere Slakt Enn Hjort”

”Dådyr og Annet Lettere Slakt Enn Hjort”

Artist: The Sensitive Singers
Plateselskap: Bambee Rec.

Under parolen ”Alles ist egal!! Gibt uns die krakauer!” kommer The Sensitive Singers susende som frukt og et friskt aspeløv i fønvinden. Forkledd som naturvernentusiaster i gestapo-outfit, og med et uttrykk som ellers lyser utilslørt harpaxofili med et snev av makrofili og vintage bauhaus / tidlig funkis meta-ironi lang vei stirrer disse 9 gutta mot oss fra coveret, og bærer vitne om at dette etter all sannsynlighet kan bli en lytteropplevelse.
Men la deg ikke lure av et slapt ytre! De drevne akkarpilkerne og ur-geit forskerne som utgjør rytmeseksjonen i dette bandet har ingen intensjoner om å la deg synke hen i verken total katatoni eller spastiske sentralnerverykninger før platen har kommet i gang. Det gjør den muligens etter en stund. (Verken jeg eller noen andre i redaksjonen merket forøvrig noe til dette)

Til tross for at platen ikke maktet å gi denne anmelder ett eneste inntrykk verken fra eller til må jeg si at jeg er mektig imponert! Et potensiale som dette skal man lete usedvanlig lenge etter på de merkeligste steder, og under ekstreme forhold. At dette potensialet - eller for den del noe som helst som ville kunnet bidra til å hinte om at det hele tatt var noe å bite seg merke i ved denne utgivelsen - ved første gjennomlytting ikke bare later til å være totalt fraværende, men også tilsynelatende aldri påtenkt, bør ikke stoppe den erfarne lytter fra å utforske muligheten for at noe i denne gate en eller annen gang vil kunne komme til å manifistere seg.
Spontan applaus er på sin plass!

Eurytmus Montanus - ”Rudolf Steiner er rød på nesen”

”Rudolf Steiner er rød på nesen”

Artist: Eurytmus Montanus
Plateselskap: Antroposofiske forbundskanslerers forbund

Det er ikke uten grunn man kaller seg misantroposof. Og det er heller ikke uten grunn at man en gang imellom velter et kjerrelass med murstein ned fra taket i generell retning tilfeldige og uskyldige forbipasserende. Det skjer sjelden ­– men av og til er det på sin plass. Som for eksempel etter å hørt 32 sekunder på førsteutgivelsen til Eurytmus Montanus. ”Rudolf Steiner er rød på nesen” er en plate omtrent like meningsgivende som å ruse seg på størknet stearin iblandet arsenikk og skvallerkål.

Eurytmi er i utgangspunktet en pedagogisk kunstdisiplin som får trepanering til å fremstå som en festlig selskapslek. Når det så tar form av coverlåter av kjente og kjære julesanger – med utgivelse i mai – er det noe som skurrer verre enn en FM-radio på Raundalsryggen. Da hjelper det fint lite at Kato Skjøtts’ sangstemme til forveksling ligner på Fred-Børre Lundbergs hikstende seiersbrøl etter kombinert-triumfen i 1994 spilt på kvadruppel hastighet.

Nå er det heldigvis ingen automatikk i at det går til helvete hver gang en obskur religion tar fatt på kjent materiale. Praktutgivelser som ”Dalai Lama does Neal Cassady” og ”Stålseth synger Stella by Starlight” har for lengst bevist at det går an å krysse disse grensene med æren i behold. Derfor er det ekstra tragisk når noen driter så ettertrykkelig på draget at de risikerer å ødelegge alt arbeidet som er gjort i tilnærmingen mellom det religiøse og det akseptable.

Truppen bak ”Rudolf Steiner er rød på nesen” fortjener i så måte en ordentlig omgang traktorjuling fra alle som trakter etter en fredelig og endelig løsning på relasjonsproblemene mellom religionsfolka og oss normale mennesker. Men vi skal ikke ty til ekstremiteter – derfor anbefaler vi heller alle å kjøpe så mange eksemplarer av dette makkverket som mulig er – så møtes vi på Egertorget for en rituell brenning av faenskapet en gang i begynnelsen av juni.

Preben Ullskjær & His Brass Orchestra Band Group - ”En Spesialbestilling På Skikkelig Mye Honning”

”En Spesialbestilling På Skikkelig Mye Honning”

Artist: Preben Ullskjær & His Brass Orchestra Band Group
Plateselskap: Messing Masters AS

Harpelyriker Preben Ullskjær fornekter seg ikke. Mannen er viden kjent for sine vandringer i Raumatraktene og Innvik i Sogn, men etter å ha besudlet mulighetene for videre pleie av sin naturentusiasme ved å i november 1987 prestere å miste begge beina i en stygg konglekonfrontasjon har han besluttet å hjemsøke sine medmennesker på det mest bestialske med sin ulekre blanding av trancendentalmeditativ hardhouse-polka og marimbadrevet neo-folk.

Stilmessig viker ikke denne platen så mye fra Prebens tidligere musikalske bragder, men verket vi nå sitter her og lider oss igjennom er likevel et aldri så lite unikum. Med støtte fra foreningen Forskning Tilknyttet Utvikling Av Bedre Levevillkår For Norsk Rødfe (FTUABLFNRF) har man greid å få tilgang på norges største samling av verneverdige seljefløyter. (Den berømmelige ”1805-samlingen” gitt i gave til Hertug Werner Bründt av Haltern Am See av Ole Bulls grandonkels oldefar, Ogden Nes)

Denne danner rammeverket for den hjerteskjærende pipingen som utgjør en alt for stor del av dette håpløse makkverket.

Hele CD 1 (dette er en dobbel plate) er viet til enerverende gnål fra ca 390 knusktørre fløytelevninger, og et og annet ”dunk” fra kokosboller som ble kastet rundt i studio. Slik låter også store deler av CD 2, men etter ca 30 minutter hører man antydninger til stødig rytme. På coveret blir man fortalt at dette er samples fra ”9mm Goes Bang” av Boogie Down Productions blandet med autentiske opptak av Hilegard Von Bingens ralling på dødsleiet. Hvor vidt dette stemmer eller ei vet ikke vi, men dette er i alle fall det partiet som fungerer best på platen.

”En Spesialbestilling På Skikkelig Mye Honning” er nok ikke det første familien samler seg rundt etter julemiddagen, men er du av typen som mener at Allers var bedre før, og at en tube baconost er alt man trenger for å dekorere sine avdøde kjæledyr kan det tenkes at du vil anse denne platen som en verdig følgesvenn på veien mot armageddon.

Diverse reinsdyr - "Simlen Synger"

”Simlen synger”

Artist: Div. reinsdyr
Plateselskap: Nordisk Kollegium for Viltforskning, Zoologisk institutt / Schützgaffel rec.
Release: Oppr. 2003 / 2006

“Simlen synger” er en trippel-cd med tilsammen 210 minutter regelrett rauting. Det er også historien om hvordan gammelt nordisk forskningsmateriale ble en undergrunnssuksess i Tyskland. Opptakene ble opprinnelig gjort som en del av internasjonalt forskningsprosjekt tilbake på midten av nitti-tallet. Det kontroversielle prosjektet ble regnet som en fiasko og man konkluderte raskt med at det var fint lite sammenheng mellom reinsdyras og samenes seksualvaner. Så spoler vi raskt frem noen år. I 2003 var den tyske performanceartisten og støykunstneren Jakob Kreutzfeldt, aka Dr. Bunnylove, i Finnmark på jakt etter den “urnordiske polarsounden”. Han fant de gamle opptakene av paringskåte reinsdyr og lanserte dem på eget selskap i hjemlandet. “Ren Liede” ble raskt en slager på vernissager og blant ellers fjollete kulturkapitalister med et romantisk forhold til det nordiske.

Og nå vender altså reinsdyrene hjem med den kommende Norges-releasen.

Tre og en halv time rauting vil nok være i det meste laget for folk flest. Dog ikke for Dr. Bunnylove. Faktisk er innholdet på de tre cd’ene helt identisk. Grunnen til at det er presentert in triplet er at “dét er akkurat nok”. Det var ihvertfall dette Dr. Bunnylove selv hevdet under pressefesten i en lavvo nord for Karasjok forrige uke. Den eneste gjesten på festen, en finsk reinbonde, mente på sin side at tre og en halv time var altfor lite og stjal kofferten med det komplette førsteopplaget av “Simlen synger”.

Du skal være spesielt interessert for å svi av nærmere 300 kroner på 3x70 minutter identisk reinsdyrgnål, men ettersom det faktisk finnes dem som har hvalsang i platesamlingen, kan det nok ikke utelukkes at også denne platen vil finne sin tilhørerskare i Norge. Blir det noen gang konsert, blir det ihvertfall en eksotisk live-opplevelse.

Mari Mekre - ”Kråkebolle, Rogn og Selvutløser part 1: Subtil Grøt”

”Kråkebolle, Rogn og Selvutløser part 1: Subtil Grøt”

Artist: Mari Mekre
Plateselskap: Ost Recordings Limited

Dette skal etter sigende være første del av en 10-delt operette for spedalske økologistudenter. Åpningskuttet ”Bjelle” bærer derimot mer preg av å være komponert med tanke på den afrikanske dvergfroskens (Hymenochirus boettgeri) ve og vel. Vi skal selvsagt verken banne i kirken, eller sette staur for myrulla, men denne heller dårlig skjulte agenda gjør unektelig at man blir sittende igjen med en aldri så liten flau bismak nederst i aorta.

Men, for all del! Det er også mye snadder å ta av på dette verket. Første godbit av sitronfromasj-med-gulrotstappe-format kommer allerede på spor nummer 3 i form av den tandre balladen ”(You Left Me) Alone: LOL, LOL / ROFLMAO”. Her hører vi tydelig at Mari Mekre henter sin bunnløse trang til inspirasjon fra både Unabomberens angivelige samarbeid med Baader Meinhof på tidlig 70-tall og nitide studier av betong som tørker. (Selv om tekstlinjer som ”Theodore and Ulrike forever / When concrete dries it omitts the slightest fumes of whatever” gjør at man spør seg om livet virkelig er verd å leve)

Det er heller ingen grunn til å la være å la seg sjarmere av platens eneste instrumentalspor – en cover av Arne Nordheims samlede verker (sett bort fra hans elektroniske periode) kokt ned til en skygge av seg selv, og sirlig utbrodert gjennom grundig drøvtygging av sagmugg og havre, tøysete akkompagnert av sag og kazoo.

Platen avsluttes med en jazza tolkning av Mekres egen gamle klassiker ”I Made My Way Through Oklahoma On A Dead Weasel Somehow”. Her blir all tvil om at man lytter til selveste Jehovas stemme feiet av banen, og man får sakte men sikkert gjenopprettet sitt selvbilde – som på umerkbart vis har blitt brutt ned gjennom resten av platen.

Lytteropplevelsen kan i det store og brede sammenlignes med å ligge snøblind med øret mot en togskinne på Finse i oktober måned.

Johan Vaaler, the fake - ”In a series of world firsts – here I am!”

”In a series of world firsts – here I am!”

Artist: Johan Vaaler, the fake
Plateselskap: Skamplett Pamflett

Release: TBA

Isaac Newton oppfant tyngdekraften som sørger for at nålen faller på vinylen i Thomas Alva Edisons desiderte viktigste oppfinnelse – platespilleren. Johan Vaaler oppfant aldri bindersen, men blir feilaktig kreditert for nettopp dette. Derav artistnavnet Johan Vaaler, the fake, som ingen egentlig vet hvem er, selv om det spekuleres i om det kan være noen i slekt med Thomas Pynchon. Antageligvis er det kun den brune papirposen som ligner, men det spiller egentlig mindre rolle. Faktum er at Johan Vaaler, the fake ser ut til å ha gjenoppfunnet musikken. Dette er nemlig spontanejakulativt bra!

Åpningskuttet “Eleven great lessons to help improve your table tennis” byr på en elektrisk trøorgel-solo i 0/1/1/2/3/5/8/13/21/34/55-takt. Har du orden på matten dine ser du naturligvis at dette er de 11 første tallene i fibonacci-sekvensen (platen er fullkrydret med matematiske referanser), men klarer du å forestille deg hvordan det faktisk høres ut, er du ikke riktig navla. Uansett – dette er nesten, men ikke helt fullstendig ulikt lyden av et villsvin på metamfetamin romsterende i bestikkskuffen til en bestemor du aldri har hatt. Med andre ord, noe av det tøffeste som har vært å oppleve siden man sprengte et hvalkadaver med dynamitt i Florence, Oregon, i november 1970.

Og det stopper ikke der. Platens øvrige spor er alle som en like inntagelige som en cocktail av preparater kraftig nok til å livet av det felles avkommet til Iggy Pop, Keith Moon og GG Allin. Kutt nummer sju, “My wife is a midget, my dog a Great Dane. They are happy together” er på alle måter et høydepunkt, da de imaginære instrumentene ikke bare blir koret av 101 tamiler, men låten er også programmert for ikke å la seg avspille på et volum mindre enn 198 decibel. Dermed brytes også den teoretiske grensen for lydstyrke ved normalt atmosfærisk trykk.

Den 11 spor lange platen avsluttes med kraftsalven “Pelvic thrust! Pelvic thrust? I said I was gonna visit the Museum of Raccoon Memorabilia!”. Og om du nå ikke slever av pur ekstase og påtroppende hjernesvinn, har du allerede svunnet hen. Denne vidunderlige platen er nemlig komponert med utgangspunkt i at lytteren ikke vil overleve mer enn maksimalt én gjennomhøring. Men sann våre ord – det er verdt det!

Bowgeo And Zcewq - "Wofeux Zopwck"

”Wofeux Zopwck”

Artist: ”Bowgeo And Zcewq”
Plateselskap: Ost Recordings Limited

Denne platen høres ut som en myk karbonade. Spor nr. 1: ”Cold Wewsrlik As Opejkfge” er en padde av en låt! Pianoleik og Ullspill er hovedingrediensene i denne vertikale gryteretten som spenner mellom alt fra fløyelskalde ørkenstatements til velkalkulerte oppringninger fra Bautaleverandørenes Landsforbund. Første aha-opplevelse kommer allerede på spor 78, ”Colder Wofwelkw If Woof Woff In Rtwrgø Orlando, Baby”. Her får vi presantert en sildetung kvernblomst uten noen som helst tilbøyeligheter til lettsaltede pølserester. Platen er produsert av en skokk overvektige gnagere som tydeligvis elsker å pøse på med overjordiske loffreferanser. Disse er etter sigende stasjonert under en steinrøys på Færøyane, noe som helt klart har bidratt til platens ekle sound.

Kalvelabber i fleng dukker opp etter hvert som rillene svinger seg inn i underbevisstheten til den salige lytter. Spor nr. 7.089.983.004, ”Plwgl Plwqf Cold Cold Wgfweefr” vitner om at kreativiteten ingen ende vil ta for denne urtedyrkende rautekvartetten. Her ligger lag på lag med kråkebolle-aktige grynt tett sammenslynget med de innleide isoporgnukkernes vare pønskerier.

Skulle noen fremdeles være i tvil vil jeg understreke at det nok vil gå minst 2 uker før vi får høre noe lignende igjen! Dette er vel verd investeringen om du er tilhenger av slappe søndagsturer i østfold sentrum, eller om deres oldemor studerte agronomi i Chile på slutten av 30-tallet.

Guffen Gris - "Åtte Gåter for Gaute Grøtta Grav, Esse"

”Åtte Gåter for Gaute Grøtta Grav, Esse”
Artist: Guffen Gris
Selskap: ”Plate, Sel, Skap. Recipe for Diseaster"

Til tross for tittelen presenterer Guffen Gris bare ett spor på denne utgivelsen. Det spenner til gjengjeld over åtte CDer. Vi blir tatt med på en reise gjennom et ukjent univers, der fastspente marsvin kveder om loff og kanin, intimbarberte gaur spiller harpe og en underernært dik-dik-antilope resiterer dialog fra Big Brother sesong 3. Harpist-gaurene har tidligere sørget for at X-gatoPestilence442s ellers utsøkte visesamling ”Milk, Schmilke” ble en til de grader uhyrlig tortur for trommehinnene, og forvetningene var deretter da jeg la første CD i spilleren. Umiddelbart skjønte jeg at alle forventninger ville bli innfridd. Harpehelvetet bryter løs fra første sekund og slipper ikke taket, mye som en klase lunkne ansjos. I bakgrunnen høres angstfylt marsvinsang som bygger en sakral stemning som minner om ondskap. Savannens hersker gjør dumskap om til poesi når han messer ”jag är så full, knull mej” – et klimaks som starter midtveis i CD 3 og varer verket ut. Og verk er det virkelig. Øreverk, tannverk og Bærums Verk i ett. ”Åtte Gåter for Gaute Grøtta Grav, Esse” er et sublimt og udiskutabelt mesterverk. Lytteopplevelsen kan sammenlignes med å presse en vannmelon med pigger gjennom urinrøret eller å svømme i en stamp med årsgammelt laksefett; deilig, deilig, men akk så forbudt.

Alle med mer enn én Celine Dion plate i samlingen vil utvilsomt elske disse 8 CDene til døde. Det finnes knapt et svakt sekund i løpet av de nær 10 timene det tar å høre gjennom verket. Ikke mange i alle fall. Enkelte glattbarberte partier er selvsagt under pari, men alt i alt er dette gjennomført kalvebra. Innen sjangeren. Guffen Gris må berømmes for sin stå-på-vilje, selv om det skorter på talent og oppfinnsomhet. Det vil nok være legitimt å kalle dette en grisgrendt skuffelse til tider, men spesielt überbra er det ikke. En uvanlig flau oppvisning i navlebeskuende selvhevdelse, som ofte lukter brunstig bever. Guffen Gris har skrevet seg inn i musikkhistorien med dette, som sannsynligvis er det gufneste noensinne utgitt. Det er tvilsomt om andre en bedøvede nebbdyr med atferdsvansker og sterkt utviklet hørselshemming vil klare å høre mer enn fem minutter sammenhengende av dette makkverket.

Det bør selvsagt nevnes at førsteopplaget på 23 eksemplarer kommer i spesialcover. CDene er marinert i Nugatti og pent pakket i matfolie. Som om ikke det var nok får du også med en håndfull gaur-pels. Løp og kjøp!